To menn om mannen, skreien og havet.

”Lofoten. Mannen. Skreien. Havet.” er en fotodokumentar om skreifisket i Lofoten. Verken mer eller mindre. Rolf M. Aagaard står for bildene. Som en av landets vel etablerte pressefotografer, med en karriere i Akersgata og Aftenposten siden 1970, er han en erfaren ringrev. Tekstene er ved John-Arne Ø. Gundersen, til daglig journalist i Dagbladet.

Det er en stor, gammel og sterk historie som denne boken har som mål å si noe om. Lofotfisket som institusjon i norsk kultur og næring går tilbake til 1100-tallet. Mange skjebner, mange gleder, mange sorger.

Litt i rykk og napp på bøljan blå
Rolf M. Aagaard har fotografert menn, hav og torsk. John-Arne Ø. Gundersen har skrevet om dette, men også om mer. Og uten tekstene hadde ikke denne boken vært hva den er. Som parhester har Aagaard og Gundersen lykkes med en dramaturgi i tekst og bilde som bærer. Dog litt i rykk og napp. Det gynger litt opp og ned på bøljan blå, i denne boken.
Capppelen Damm markedsfører dette som ”en fotobok av internasjonal klasse" (..). Nå vet jeg ikke helt hva som generelt skal til for å kvalifisere en fotobok til å være av internasjonal klasse hos Cappelen Damm, men boken som et offset-produkt er ikke bemerkelsesverdig eksklusiv, snarere tvert i mot. Når det kommer til format, trykk, design og papir er ikke dette en bok som står ut fra sjangeren den huserer med i bokhandlernes hyller. Flere av bildene her hadde kunnet nå oss i et mye mer imponerende monn om de hadde fått breie seg i et større format på en mer eksklusiv print.

Filmatisk penn - førsteklasses teknisk håndtverk
Når det gynger opp, er det i kraft av en stemningsfull, nesten filmatisk penn akkompagnert av teknisk sett førsteklasses fotodokumentarisk håndtverk. Aagaard vet hva han driver med når han aktiverer utløseren sin. Gundersen vet hvordan han skal sette leseren i modus, peiler seg treffsikkert inn på detaljer og lag i historiene som fortelles gjennom et nyansert og deilig rytmisk, dansende språk. Like treffsikre er fotografiene i sine perfekte detaljer. Lyset,- til syvende og sist fotografiets være eller ikke være, er i enkelte av bildene helt til å bli besatt av. Du får bare lyst til å være der! I lyset, på havet, med mannen og skreien. Så kan vi godt si at en mer takknemlig scene for dramatiske lyseffekter kan knappest oppdrive. Det er glinsende, drivvåte, buktende torskekropper, værbitte mannsansikter med saltsjø i furene, blodstenkte oljehyrer, og vasse knivegger. Det er kraft. Det er makten og avmakten. Inni mellom nesten en slags havets sadomasochistiske opera. Med naturkreftene som orkester.

Skulle kjent sin besøkelsestid
Og det er her – i opplevelsen av å være invitert med ut på opera under en åpen og lumsk himmel, at jeg synes forlaget skulle ha kjent sin besøkelsestid, og virkelig spandert formatet, trykken og papiret - og kanskje også tiden? - som hadde gjort dette til en internasjonal sværing. Når det først skal lages en bok i tekst og bilder som tar mål av seg å klatre på internasjonale kvalitetspaller, må man ta i. Det har ikke Cappelen Damm gjort denne gangen. I et større format hadde både havets, mannens og skreiens kraft fått en annen og mye sterkere potens. Og elskerens nytelse, enten det nå er havets, skreiens eller Lofotens elsker, ville ha kulminert i en intens lyst til å stå sjarken på lyshavet selv, spise blodfersk torsketunge samme kveld, og ikke minst – dele denne bokens reise med alle andre.

Bildene skulle fått breie seg usensurert og deilig til skreien sprella i fanget ditt til sist, tekster skulle fått hvile uavbrutt i fred på én og samme side, og det skulle duftet kvalitet av papiret med en sånn lyd når du blar som gjør at du nesten blir ærbødig, og vil bla sakte, forsiktig.

Savner annerledesøyeblikkene
Kanskje ville utvalget av bilder også blitt noe mer spenstig om man hadde brukt mer tid på den visuelle dramaturgien. Å lage en bok om Lofotfiskerne og fisken er en vågal balansekunst, - klisjéene står stinne som gyteklare skrei og stanger mot kamera. Det kan være fristende å falle for selvfølgelighetene, da. Aagaard faller ikke, men likefullt kunne han kanskje vært utfordret av redaktøren på bilder som safet litt mindre, våget litt mer. Jeg savner annerledesøyeblikkene, de vi ikke har sett før - de som bærer hemmelighetene. Boken portretterer og dokumenterer alle de kjente motivene fra lofotfisket, og oftest i et klassisk formuttrykk. Bildene bekrefter og forsterker det jeg alt visste. Jeg skulle så gjerne ha latt meg overraske, pirre og utfordre. Det skjer ikke.

Jeg har alltid lurt på hvordan de svære, ofte ryggstøle og noen ganger giktstive fiskerne får plass på de åletrange doene ombord. Hvor er bilder av køya hvor de legger seg nedpå og hviler, hvor er den gamle doen, hvor er øyeblikket på nattmorgenen da mannen går ut av døra hjemme med matpakke og termos i neven og labber ned til havna, løsner fortøyninga, lukter på været, sier hei til han andre som også skal ut nå. Hvor er ekkoloddet, radioen og mobiltelefonen? Og fins det en skreifisker som noen ganger smaker på sjøsyken når det ruller som verst?

Fotografisk kraftfusjon
Bildene i boken er - som forventet fra Aagaards hånd, gode. Noen av dem mer enn gode. Noen av dem er fantastiske. Bildene av Lofotveggen er som en fotografisk kraftfusjon av Ørnulf Oppdahl og Kåre Espolin Johnson. Vakrere kan ikke Lofotens landemerke bli i bokform. Det er bare å gi seg over. Personlig synes jeg imidlertid at helheten blir repetitiv. Litt kjedelig, rett og slett, etter hvert som jeg blar. Nitten bilder av samme motiv, mannen som kaster skreien ombord. Helt åpenbart en dramatisk høydare i dette trekantforholdet, men kunne vi klart oss med ti?

Lofotfisket bærer magi og mystikk, myk poesi og beintøff realisme. Denne kompleksiteten formidles imponerende godt av de to herrene, tross en noe knuslete produksjon fra forlagets side. Men som for eksempel presang til jul duger den, den juger slett ikke, og skal vi si noe pent om formatet i tillegg til alt pent sagt om innholdet allerede, må det være at den ganske medgjørlig lar seg kombinere på kaffebordet sammen med sju sorter og en fløteskvett til.