Blitzregn

I boken 'Blitzregn 02-12. 10 år med Kaizers Orchestra' har Paal Audestad og Terje Winterstø Røthing klart kunststykket å lage en fotobok som er interessant både for blodfansen og oss andre.

Fotobøker om band og artister er selvfølgelig hovedsakelig ment å henvende seg til fansen. Men fotografen bak slike prosjekter gjør klokt i å også henvende seg til de som ikke allerede har et forhold til motivet. Fotografen bør utfordre både seg selv og bandet. Det syns jeg Paal Audestad og Terje Winterstø Røthing gjennomfører i boken Blitzregn 02-12.

Boken har en svært tiltalende grafisk design, og består utelukkende av sort/hvitt-fotografier. Rent og klassisk. Vokalisten i Kaizers Orchestra, Janove Ottesen, står bak forordet, hvor han forteller om bandets første møte med Paal Audestad i 2002. Audestad representerte tydeligvis en sterk kontrast i personlighet sammenliknet med det snakkesalige bandet. Denne kombinasjonen fungerte. Han ble oppfordret av bandet til å ta bilder fra vinkler man ikke ser så ofte – og det preger boken.

Det er en stor utfordring for en fotograf å både være en ”flue på veggen”, levere bilder som bandet kan står for, og samtidig utvikle sitt særegne fotografiske uttrykk. Fotobøker om ulike band er dessverre svært like, sannsynligvis på grunn av bransjens krav om å kun la fotografen fotografere de første tre låtene på en konsert. Derfor har man ofte et klart bilde av hva som venter en når man åpner en slik fotobok. Men dette gjelder ikke Blitzregn 02-12. Kombinasjonen av Audestads ”uavhengige” fotografier, og bandmedlem Winterstø Røthings skildringer, gir to ulike estetiske tilnærminger til bandet og til det fotografiske uttrykket, som fungerer svært bra.

Boken er ingen kronologisk fremstilling av Audestad og Winterstø Røthings fotografier av Kaizers, men gir heller et dynamisk og overraskende innblikk de ulike kontekstene som bandmedlemmene befinner seg i. Fotografiene spenner fra urolige og grovkornede konsertbilder, til krystallklare portretter. På og bak scenen. Iscenesettelser og øyeblikksbilder. I selvsagte – og mindre selvsagte situasjoner.

Det følger en informativ og humoristisk billedtekst til alle fotografiene. Dette fungerer bra og gjør boken til et slags fotoalbum, hvor vi blir enda mer kjent med et svært ærlig band som ikke har en streng regi på hvordan de skal fremstå for fansen.

Tekstene i boken er skrevet av Geir Rakvaag. Han forteller historien om bandet, og historien om da Paal møtte Kaizers. En seksjon i boken er viet de offisielle Kaizerbildene fotografert av Audestad. Det er interessant å både lese og se utviklingen av det særegne estetiske uttrykket som kom til å representere bandet. Gassmasken kom tydeligvis inn i bildet i 2005.

Jeg syns Blitzregn 02-12. 10 år med Kaizers Orchestra er en fin bok på alle plan. Fotografiene fungerer både som dokumentarfotografier som forteller historien om Kaizers Orchestra, men de fungerer også som selvstendige arbeider. Det er det som skiller denne boken ut i mengden av fotobøker om diverse band. Fotografiene overrasker og informerer, og er dermed ikke kun interessante for blodfansen.

Jeg finner ikke noen bedre konkluderende ord enn Janove Ottesens egne hvor han beskriver Audestads fotografier: ”Direkte, ærlig og ekte. Og ekte er best.”